JEG VIL HA SVAR PÅ DET UMULIGE
Jeg føler jeg løper mot tiden, som en dør jeg ikke klarer å dytte hardt nok. Den rikker seg ikke, vil ikke heller. Jeg mediterte i går, fikk beskjed om at man har tidssyke om man aldri har nok timer i døgnet og føler et enormt stress for klokken. Jeg skulle gjerne vært den personen som reiste meg i et rom, når den jeg skulle møte kom en halvtime for sent og sagt «Nei, ingen problem. Jeg bare satt her, nøt tidsrommet, rommet, vannet på bordet, lydene fra resepsjonen og livet i seg selv». Det er en deilig tanke. La klokken i kroppen få slippe stresset. Kanskje det alltid var det pappa mente når jeg våknet klokken 03.23 på natten og visste hva klokken var før jeg tittet på den. Det var ikke noe overnaturlig, det var ikke slik at søvnparalysene mine var større enn meg selv. Det var ikke slik at jeg faktisk hadde vært våken før jeg våknet. Selv om jeg ikke vil gi slipp på den tanken at det er mulig, forstår jeg nå hva han mener. Kroppen vet som regel best. Den sier ifra om noe er galt, eller når jeg skal få mensen. Kanskje betrygger vi oss for mye av medikamenter, beroligende og anti depressiva fordi det er det vi er dårligst på å gjøre. Som det å stappe i seg piller etter piller av prevensjon når kanskje en temperatur måler hadde sagt like godt ifra når du var klar for det hele scenarioet eller ikke. Er det slike ting som får oss til å tvile på oss selv? Tvile på kroppen vår? Tvile på vår eksistens. Som eksistensiell angst, eller om måne og sol faktisk er noe vi ser. Stranger things på tv og flere dimensjoner av elektrisiteten i luften som er tyngre enn strålingen fra mobilen. Er det derfor vi mener det hele er trygt? Fordi vi alltid kan sammenligne noe med noe verre? Jeg vet ikke. Men jeg tenker mye på det. Tenker mye på at ingenting kan skade oss fordi det finnes større problemer? Som plastikk i havet, eller hvordan vi snart blir resistent mot antibiotika? Tekstilindustrien og barn som sulter? Nesetippen skal ikke gå lengre enn Oslo sentrum, med sløve mennesker som bytter cola i lommene sine og uteliggere som selger blader for å overleve. Det finnes alltid noe verre. Det finnes alltid noe bedre å bruke tiden sin på. Men det finnes ikke alltid et konkret svar. Kanskje noe av det jeg sliter mest med her i verden, at jeg krever svarene jeg kanskje aldri vil få. Så hva om alt da summerer seg til at man bare må nekte? Nekte at det er slik. For når jeg var 17 år gammel på et intervju på God Morgen Norge sa jeg nettopp dette.
«Vi blir lært opp til at ting bare er sånn, at barn sulter. At verden bare er sånn. Men hva hvis jeg ikke vil at det skal være sånn?»
Inneholder annonselenker Jakke: HER / Bukse: Dagmar / Sko: Chanel (HER) / Genser: Acne / Veske: NuNoo
Det var ikke meningen å skravle slik. Jeg har bare vært litt tom for ord den siste tiden, noen ganger er det bare slik. Det har seg sånn at jeg minster litt gnisten de siste månedene før jul. Det er så mye viktige ting som julen, kjærlighet og gaver. Livet mitt består faktisk av å svare på mail 24/7 om dagen, mm, til og med når jeg tar et ekstra hull i øre. Skjønner ikke hvordan Anders har klart å kapre så mange bilder av meg på mobilen i løpet av 2 timer. Haha, bra kjæreste Anniken. Jeg sa også nei til et så stort tilbud i dag, med snakk om masse penger jeg nesten blir litt irritert på at jeg ikke kan fortelle dere om. Fortelle dere at jeg sa nei til en god slant med penger fordi jeg rett og slett ikke føler jeg kan stå 110% for det. Drømmen min var aldri å bli rik på en blogg, men det å kunne dele. For eksponeringsbehovet er stort, enten det, eller bare det å få lov å dele tanker. Ikke føle meg alene i et hav av mikroorganismer på Karl Johan i Oslo.
The post TANKER, LITE TID & HULL I ØRENE appeared first on Anniken Jørgensen.