– ON MY WAY FROM JAMAICA –
Akkurat nå sitter jeg på flyplassen sammen med Erica og er på vei hjem etter en fantastisk tur. Jeg skulle kanskje sagt at jeg var sliten, dårlig og nesten litt stressa over den store innboksen med ubesvarte mails. Men det er jeg ikke. Jeg er rolig om dagen, i kontakt med meg selv. Jeg tror det har vært slik siden jeg kom hjem fra Madeira. Det eneste jeg har litt dårlig samvittighet for er at jeg kanskje gnager litt mye på dette med familie. At jeg ikke får sett de nok. At jeg nok i mange år har følt at jeg ikke vil trenge meg på, og ventet på en forespørsel fra de i stede. Det virker som om jeg nå begynner å forstå at det kanskje har vært min oppgave hele veien. Jeg reiser jo, jeg er alltid borte og jeg kan som regel ikke når de først spør. Hvis jeg skulle fått lov å velge et nyttårsforsett nå så er det kanskje det. Jeg burde se familien mer, til og med mamma og pappa. Det er vanskelig å få til alt, sant? Sjonglere familie, venner, jobb, blogg, mail, Instagram, drittkommentarer, husvask, klesvask, matlaging, tv titting, tårer, shopping, sosiale opplevelser og reiser? Ikke minst skulle man også gjerne trent, sett enda flere kunstutstillinger eller lest enda en bok. De som også har barn, virkelig. Av med hatten. Vi mennesker er ganske utrolige, selvom jeg får ekstensiell angst når alle på flyplassen smiler, sier neglene mine er fine eller ler når jeg stiller et spørsmål. For å så si at jeg må ha en fin dag, takker for at jeg gir de passet eller «vi er så glad for å ha deg med på dette flyet». Okey, hva skjedde sist jeg var på denne flyplassen for 4 dager siden? Slike ting kan gjøre at jeg føler jeg sitter fast i en uskreven bok eller en teater film. Men jeg føler meg ganske bra, litt lett kanskje. Sliten men lett, ses veldig veldig snart Tromsø! Gi meg litt nordlys! ♥
...
// Right now I’m at the airport with Erica and on my way home after a fantastic trip. I might say that I am tired and almost stressed over the big inbox with missed mails. But I’m not. I’m calm today, in touch with myself. I think it’s been like that since I came home from Madeira. The only thing I have a little guilty conscience for is that I maybe should see my family more often. I can´t see them enough. For many years I felt that I didn´t want to bother them so much with calls and texts. That they would let me know If they needed me.. I’m beginning to understand that it might have been my task all the way. I’m traveling, I’m always gone and I usually can´t meet up when they first ask. If I were allowed to choose a New Year’s Eve wish now, maybe this is it. I should see my family more, also my mom and dad. It’s hard to get it all right? Family, friends, job, blog, mail, Instagram, shitty comments, laundry, cooking, tv watching, tears, shopping, social experiences and travels? You would also like to excerise, see even more art exhibitions or read another book. We humans are quite incredible, though I get this extreme fear when everyone at the airport smiles, saying my nails looks awesome or laughing when I ask them a question. In order to say I have a nice day, thank you for giving me the passport or «we’re so happy to have you on this plane». Oh, what happened since the last time I was at this airport 4 days ago? Such things may make me feel stuck in an unwritten book or a theater movie. But I feel pretty good, maybe a little bit. Tired but fine, see u soon Tromsø, and the northen lights! //
The post BYE BYE JAMAICA, HELLO.. appeared first on Anniken Jørgensen.