I dag skulle jeg ønske at du stod ved siden av meg mamma. Jeg skulle ønske du følte det jeg følte, og at livet kan være fint. Jeg skulle ønske du kunne føle luften mellom fingrene dine i det du drar ned bilvinduet. Hvordan den kjølige luften trekker håret ditt bakover, og ansiktet blir fylt av en varm bris. Hvordan lys kan forandre seg fra gult, rosa og orange. Ikke minst sand mellom tærne, du vet sånn sand uten stener mamma? Det var sånn det var. Jeg fikk en følelse av å være hjemme, selvom jeg var på langt nær. Men kanskje hjem faktisk ikke er et sted, men en følelse. Det er den følelsen man må bli flinkere på å gi seg selv mamma. Kjenne at du lever, du må kjenne at du lever. Jeg sto i dag å hadde et stort ønske om du kunne stått ved siden av meg, så mye at jeg nesten var på gråten. At du kunne se alt jeg så på reise, og at jeg kunne ta med en bit hjem til deg. Vise deg hvor vakker verden er mamma, og grunnen til at jeg er mer borte enn hjemme. Jeg fyller sjelen min med noe du og pappa aldri hadde klart, og derfor skal du heller ikke ha dårlig samvittighet. For du ga meg verden, akkurat som du var så redd for at du ikke skulle klare. Det er jo den jeg er ute å ser på, fordi du lot meg fly avgårde. Fordi du på en eller annen måte ikke slukket flammen min, selvom du var livredd. Du og jeg mamma, har hatt våre opp og nedturer. Tenårene var harde, og jeg syntes du var mer dum enn klok. Haha, er det ikke rart at det er sånn med de fleste, og lyden av deg si «dumme mamma, mamman min er dum», ringer i ørene mine. Selvom du sa det med et smil. Du er ikke dum, og du har aldri vært det heller. Jeg vet du kanskje føler du mistet meg for lenge siden, at håpet var at vi skulle være hånd i hånd bestevenninner. Jeg vet jeg hadde ønsket det om mitt eget barn også, jeg vet det. Men kanskje en dag kan vi rusle nedover denne stranden her sammen, du og jeg.
Jeg vet du nettopp har mistet halvdelen din mamma. Jeg vet du er redd det skal skje meg og pappa noe, at vi skal bli revet vekk. At du sender en melding midt på natten fordi du tror at det har skjedd meg noe. At jeg fortsatt drar. Men samtidig vet du at jeg måtte det. Jeg var en umetta sjel, alltid på jakt etter noe. For jeg vil at du skal vite at jeg passer på meg selv, at du har lært meg det. Jeg er kanskje en liten fugl med mye uflaks, og lilletåa er det bare jeg som klarer å knekke. Men jeg er fortsatt den lille jenta på sengekanten din mamma, som synger låter som jeg aldri kunne ha hørt i barnehagen. Jeg er fortsatt den som minner deg om oldemor, som kanskje er en litt gammel sjel i en ung kropp. Kanskje skulle vi passe på hverandre du og jeg. Uansett hva det skulle være, må du vite at du er meg meg overalt. Er det noe, så kommer jeg. En flytur unna er for meg som en spasertur til Kiwi i Solbergelva. Like er begge slitsomme skal jeg si deg. Jeg valgte dette livet, og du lot meg. Det er den største gaven jeg kunne få. Det kommer til å gå bra. Det kommer bedre tider og du kommer til å smile igjen mamma. For jeg er jo sterk fordi du er sterk. Jeg kan skrive fordi du kan skrive. Jeg er sta fordi du er sta. Jeg husker også ordene på s, slik du lærte meg.
Snill
Selvstendig
Selvsikker
Sterk
Jeg er..
The post DET KOMMER TIL Å GÅ BRA, MAMMA appeared first on Anniken Jørgensen.