// English: High on life 
GÅRSDAGENS LYS, FOR JEG LIKER LYS
I går var det som om tiden ble skrudd tilbake til da jeg og Cornelia gikk i de samme gatene for to år siden. Vi minte hverandre på hva vi gjorde, hva vi sa og alle minnene fløt tilbake til oss. Den samme stranden, men en forskjellig fortid. Jeg sto lenge i går å så på havet, helt stille, med armene vendt nedover. Jeg lukket øyene og kjente på hele verden i et par sekunder. Jeg smilte for meg selv, du vet når du bare smiler for deg selv? Jeg har alltid vært så opptatt av lys, og jeg vet ærlig ikke helt hva greia er der. Jeg kan forelske meg i gatelys, i himmellys, eller bare et telys. Flammer, glitter og ting som skinner. Når jeg var liten fløy jeg etter kråkesølvet i asfalten, det ordet står meg fortsatt veldig nært. Jeg lurer på hvilken del det er av mitt hode som bestemmer at det er noe jeg er sensitiv på, akkurat som lukter. Kanskje ikke like sjarmerende, der ødela jeg hele teksten. Men jeg liker å lukte på dufter, krydder og vinden. Havet, salt eller varm hud fra noen jeg er glad i. Nesten litt merkelig, jeg vet. Men egentlig er det ganske fint. Lukt er faktisk det som står nærest minner i hodet vårt og det er derfor disse to kolliderer sånn. Jeg husker spesielt en gang jeg var på flyplassen i London etter det hadde blitt slutt med den første kjæresten min. Det var en person som gikk forbi meg med en parfymelukt som slo meg rett bakover og jeg lette febrilsk med blikket om det var han. Det var vondt, og jeg husker det nesten fikk meg til å gråte. Det er så rart hvordan vi fungerer, og ordet «vi er bare ettersleng av the big bang» kan skremme vettet ut av meg. Er vi bare lys? Er vi bare lys som kom etter et svært smell? Er det derfor havet kan høres i store skjell? Fordi tiden ikke har gitt slipp? Sånn som stjernene som er døde, men vi ser de fortsatt fordi lyset henger igjen i mange lysår tilbake? Er det derfor vi kan føle nærvær i veggene i så lang tid selvom noen har gått bort? Fordi tiden har ikke gitt slipp på det enda? Som en annen verden der alt går sagte. Det er så mye jeg så gjerne skulle visst. Så mye jeg lurer og tenker på. Men en ting er sikkert, og det er at jeg er her. Jeg kjente det i går, og den lille eksistensielle angsten som noen ganger dukker opp forsvant på et blunk, og med det løftet jeg føttene å gikk tilbake til bilen, mens jeg så på alle de andre menneskene. Som også har et helt normalt liv, og tenker sikkert på de helt samme tingene. Alle skal vi hjem å legge oss, og alle synes vi selv er viktigst. Merkelig.
. . .
// I stood long yesterday to watch the ocean, quite quiet, with my arms turned downwards. I closed my eyes and felt for a few seconds. I smiled to myself, you know when you just smile for yourself? I have always been so fascinated with light and I honestly do not know what the thing is. I can fall in love with street lights, in the sky, or just a candle. Flames, glitters and shining things. When I was a little, I flew around and looked at the shimmer in the asphalt. I wonder which part of my head determines that I’m sensitive on stuff like that, just like smells. Perhaps not as charming and there I destroyed the whole text. But I like to smell the scents, spices and the wind. The sea, salt or hot skin from someone I love. Almost a little strange, I know. But really it’s pretty nice. Smell is actually what is closest to memories in our heads, which is why these two collide like this. I remember even when I was at the London airport after it had ended my first boyfriend. It was a person who passed me with a perfume smell that hit me right back and I looked around to see if it was my ex. It was a pain and I remember it almost made me cry. It’s so odd how we work and the word «we’re just the aftermath by the big bang» can scare the shit out of me. Are we just light? Are we only light that came after a heavy click? Is that why the ocean can be heard in big shells? Because time has not let go? Like the stars that died, but we still see them because the light is left many years back? Is that why we can feel presence in the walls after someone has past? Because time has not let go of it yet? Like another world where everything goes slow. There is so much I would love to know. So much I wonder and think about. But one thing is for sure, and it is that I am here. I felt it yesterday, and the little existential fear that sometimes appears disappeared in a moment, and with that I raised my feet and went back to the car while I looked at all the other people. Who also has a completely normal life, and probably believes in the same things. Everyone is going to go home to bed, and everyone thinks we are the most important. Strange //
The post RUSA PÅ LIVET appeared first on Anniken Jørgensen.